Luke 13: Sommer med Vilde Kamfjord

Vildes sommer. På omveien hjem.

1

En sommerrett

Akkurat det der med mat er rare greier. Jeg elsker (god) mat, og jeg elsker egentlig å lage mat også. Her må jeg dog tilføye: Fortrinnsvis for noen som har lyst til å spise den. For jeg må innrømme at det å få barn– og å leve med dem, selv om jeg elsker dem – har krølla det litt til, det der med maten. De liker ikke så mye alltid og er veldig uforutsigbare. Den eldste og den yngste har alltid likt alt og den mellomste ingenting, og når den mellomste plutselig vil utforske, så sitter den yngste på henda og liker ikke noe – og den eldste flytter hjemmefra. Men det finnes heldigvis en løsning: Marsipanbrød. Neida, men joda. Men det er en annen historie. 

Den ekte løsningen er pizza. Vi lager dritgod pizza (minst 52 ganger i året). Og nå har vi nettopp fått oss en pizzaovn, en sånn som fyres med ved. Det blir sommermaten i år. Og til vinteren. Og neste sommer. Og den etter der. Og alle spiser. Masse.

Pizza … mmmmmmm …

2

En sommersang

Denne sangen minner meg om mye som jeg ikke egentlig husker, men som likevel er bra. Og om lukta av kaprifol og søstrene mine som synger så fint, og jeg som synger andrestemme. Om mormor og morfar og familien til mannen min, om Ofotfjorden og bålpanne og soler som aldri går ned. Og folk som kan synge sammen. Og mygg. Jeg får nesten sånn hulk i brystet og tårer i øya bare av å tenke på den – og på at alt det er over. Det at jeg skulle få hulk i brystet visste jeg ikke før jeg skrev det akkurat nå. Teksten er Arvid Hanssen sin. Kan hende handler den om håp og lengsel og overlevelse og det som skal bli. Jeg vet ikke, men det kan jeg i så fall kjenne meg igjen i.

«Det bæres i bleike daga

ei bønn mot dein kalde sno.

La leve det frøe som snart ska gro.

Kom sommarvijnn.

Det sættes med valne heinner

en båt mot dein mørke kveill.

La vækse mi von over hav og fjell.

Kom sommarvijnn.

Det lyes av nattstengte døre.

En vinter som går og går.

La høres ei vise der frosten rår.

Kom sommarvijnn.»

Jeg tenkte aldri over sangtekster da jeg var barn. Melodiene var lette og tekstene… vel, jeg lærte dem omtrent som jeg lærte regler, det var lyder og rytme, og sang med. Om noen forresten skulle finne på å utføre en analyse over repertoaret, ville det nok vært meget mulig å resonere seg frem til mine foreldres politiske ståsted og geografiske tilhørighet, alder og interesser. 

Melodien til denne, som for øvrig er vanvittig fin, er skrevet av Tove Karoline Knutsen. Den må man høre. Den ligger på Spotify. Men når det er sagt: Dersom det er sykt mange varmegrader, hører jeg nok heller på Bob Marleys «Three little birds». Eller det gule albumet til Getz/Gilberto.

3

En sommerblomst

Peoner er nydelige (jeg syns de rosa er de peneste) og helt crazy, men jeg får dem ikke til i hagen min. De ligger nok for dypt. Og så er det Allium. Jeg har ikke de i hagen heller, men naboen min har, så jeg kan se på dem hver dag likevel. De er så kule og plutselige. Store lilla baller på lang stilk. Jeg hadde dem i brudebuketten min. I den var det lange blomster både oppover og nedover. Nesten som stokken til en tamburmajor.

4

Den ultimate sommerdrikken

Hvis vi lekte en lek og noen sa «svar fort!», ville jeg sagt, eller sikkert ropt: Campari med juice! Men hvis jeg fikk tenke meg om, så tror jeg den ultimate sommerdrikken må være rosa Crémant. På verandaen, fortrinnsvis i fint vær, etter en volleyballkamp i hagen som jentene vant. 

5

Årets sommerlektyre

I år tenkte jeg at jeg skulle ha en slags sakprosasommer. I den foreløpige bunken ligger Kreativitetsboka til Hilde Østby, Johanne Kielland Servoll sin kunstnerbiografi om Vibeke Løkkeberg, Guro Sibekos Rasismens poetikk og Mysteriet mamma av Trude Lorenzen. Jeg skal også lese Longyearbyen av Heidi Sævareid, selv om det ikke er sakprosa. Det gleder jeg meg veldig til. Jeg har lest alt hun har skrevet siden hun debuterte. Ungdomsromanene hennes har gått litt under radaren på de fleste voksne, og det er dumt. De er skikkelig gode, særlig de to siste. Men det var en avsporing. 

Jeg kommer ikke til å få lest like mye som jeg pleier i år fordi jeg skal ikke ligge horisontalt i sola på dagtid, men i stedet … (se spørsmål 8).

6

Det beste stedet å være om sommeren – i Norge

Jeg syns det med sted er vrient, fordi det for meg (i alle fall som voksen) handler mer om hvem jeg er sammen med enn hvor jeg er. Jeg elsker å være på gården til min svigerfar, men jeg vil jo ikke være der aleine.

7

 Et fint sommerminne

Sommeren etter sjetteklasse dro vi til Italia for flere uker, til en liten by som heter Pietrasanta. Vi var to familier (tre voksne og fem barn) som reiste ned, og så var vi sammen med ytterligere en familie som bodde der nede (en voksen og to barn). Det blir fire voksne og syv barn, så da var det et barn til overs. Meg. Det er den aller kjipeste ferien jeg noen gang har vært på. «Hva da fint sommerminne?», tenker du kanskje nå. Jo, for på den turen hadde jeg også mine aller første fysiske opplevelser med kunst. Ikke i den forstand at det var første gang jeg opplevde kunst, men det var første gang jeg kjente – fysisk på kroppen – hvordan kunst kunne berøre meg. Det var så overveldende. Og det opplevdes ekstremt privat; antagelig fordi jeg ikke hadde noe språk for det. Så sånn sett passet det fint at jeg mest av alt hadde selskap av meg selv og fikk reke rundt på egenhånd. Det var, om ikke fint, så skjellsettende og formativt – langt utover hva jeg på det tidspunktet var i stand til å begripe.

8

Hva skal du gjøre i sommer? 

Fiske med dorg fra båt, kaste fiskesprett i fjæra, kanskje sparke fotball på tunet, gå fort oppover fjellet med en aldeles nydelig bukett svigerinner og bade naken i Helligdagsvannet, drikke øl rundt bålpanna og synge Kom sommarvijnn flerstemt. Håper jeg. Og så skal jeg olje gulvet på verandaen hjemme.

9

Et sommerbilde du er fornøyd med

Fire generasjoner i liten firkant.


Her ser du fire generasjoner kjerringer: Mormor, mamma, dattera mi og meg. Bildet er er tatt på hytta til mormor og morfar i Råna utafor Narvik, sommeren 2013. Det var siste gangen vi var der alle samtidig (mormor døde i høst og hytta er solgt). Det finnes helt sikkert et bilde som sier mer sommer enn dette, kanskje fra da jeg var liten og søt og hadde redningsvest til langt oppover øra. Men jeg er så fornøyd med– og ikke minst glad for – at vi fikk tatt akkurat dette, akkurat da. Og når jeg tenker meg om, så har jeg vel aldri vært spesielt liten. Ei heller særlig søt.

10

«Vilde om Vilde»:

Akkurat nå, som i akkurat nå (altså for lenge siden når du leser dette), sitter jeg her på verandaen min, drikker kaffe og strever litt med å skrive noe fornuftig om meg selv og hva jeg driver med. For det ser kanskje stille og rolig ut, men det er det ikke, for naboen driver med kantklipper og har gjort det i noen timer allerede. Jeg får melkesyre i hjernen, som min datter pleier å si. Jeg har aldri tidligere greid å få grep om hva hun egentlig mener med det, men nå tror jeg at jeg vet det. 

Ellers driver jeg mest med bøker, egentlig. Jeg leser mye og tenker enda mer. Kanskje aller mest på hvordan jeg kan bidra til at barn og unge leser – og leser mer. Det gjør jeg både gjennom å skrive selv (det er vanskelig) og å finne måter å formidle litteratur på (det er også vanskelig). Det er ikke alle barn og unge som er særlig «gira» på lesing, og jeg prøver å finne forskjellige måter – eller metoder – for å lirke dem inn i ei bok, i håp om å senke terskelen for å la seg utsette for én til. Det er alltid lov å håpe.

God sommer!

Hvit Vilde med lilla Allium.

Foto: Privat.